Home
Home Om prosjektet Formidling Omvisning Hvor - hvem Kunstnere Sponsorer Elever fra Vågen vgs. dokumenterer Vitamin Sandnes Kontakt oss. Presse
Bashar Alhroub, Videoprogram  
Tilbake til videoprogram CV

Hvor: Langgata 42
Hva: Video, HEAVENLY (4.47 minutt)
Når: 14.-23.oktober. Butikken er åpen man-fre 10-19, lør 10-1
     
Bashar Alhroub

Som barn pleide eg å koma hit til souken eller marknaden med far min. Det var alltid fullt av folk trass i at israelske soldatar var på taka over oss. Eg pleide halda i far min og sjå på soldatane men eg var ikkje redd avdi eg kjende meg trygg med han. Eg har nå som vaksen gått tilbake hit. Antalet soldatar har auka; det er kamera over allt; og dei israelske nybyggjarane har tatt fullstendig kontroll over hustaka. Når eg no såg opp kjende eg meg skrekkslagen og sårbar. Staden har no to motsetningar – souken og hustaka. Dei er adskilte med eit nett som nybyggjarane brukar som avfallsplass hengande over hovudet til palestinske forbipasserande. Souken sjølv er tom utan lyden frå selgjarar og handlande. Nå spring det berre born og kattar rundt og eldre som ser fortvila på dei tome butikkane som ikkje lengre fører varer.

Eg er redd og synet gjer vondt. I løynd peikar eg kamera mot denne visuelle ruinen som okkupantane har freista laga av ein stad fullt av historie.

http://www.basharalhroub.com
 
As a child, I used to come to this place with my father, which we called the Souk or market. It was always full of people, in spite of the Israeli soldiers hovering on the roofs above us. I used to watch them while holding onto my father, but they did not scare me because I felt protected by him. I have now gone back as an adult. The number of soldiers has increased; there are cameras everywhere; and the Israeli settlers have completely taken control of the rooftops. So that when I looked up, I am terrified and feel vulnerable. The place is now two conflicting spaces - the Souk and the rooftops - which are separated by netting that the settlers use as a rubbish dump, hanging over the heads of the Palestinian passers-by. And the Souk itself has been emptied of the clamor of the salesmen and of its shoppers. Now, there are only children and cats running around, and old people staring in despair at the shops that no longer carry goods.

I am filled with fear and the sight pains me. So I secretly point my camera at this visual ruin that the occupier has attempted to impose here, in a place imbued with a bygone history.